|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
I once stumbled upon a comment written by a Christian friend of mine saying that "People who don't wear crosses around their necks should be working during Christmas time", and I was taken aback for a moment. Have Norwegians forgotten about their history? Do some of us own this season, more rightfully so than others? The following is an English translation of a Norwegian post written two years ago, the first of what will probably be a series of translated, further developed and elaborated versions of past ramblings from when I used to write this blog in Norwegian. 
Yule is now considered to be a Christian holiday by many Scandinavians. The mischievous Norse "nisse" and the 13 scary Yule-lads from Icelandic folklore have been replaced by the chubby Coca-Cola Santa, - and instead of the heathen "Jól" we celebrate a much younger and Christian tradition that came to us from the Middle East, roughly one thousand years after the church allied with the kings and Scandinavia was Christianized. The struggle to thwart pagan traditions or at least move them into a Christian framework as Erik Tornes puts it1, had begun. Haakon the Good considered moving the heathen celebration to the same time as the Christian to be the most convenient2.
Olaf Tryggvason later decided that the heathen celebration would become illegal, and that the new celebration was to be called "Kristmesse" - the delayed celebration of the birth of baby Jesus (which is assumed to have found place some time during the spring og early fall3). This name didn't quite stick in the North where we still use the heathen term Jól in Iceland, Jul in Norway, Sweden and Denmark and Yule in some English-speaking societies, while others have gone over to use Kristmesse/Christmas. The old tradition of brewing Yule ale and drinking in honor of the Æsir, friends and kinfolk also remained in the time following the Christianization, with the law demanding people to brew enough as well as strong enough4,5, but people were now to drink in honor of Christ and the virgin Mary instead6. 
Yesterday was the winter solstice, the shortest and darkest day of the year, when the sun is at its lowest. There are some uncertainties as to when Jól was celebrated in the Viking Age, but according to some scholars Jól was celebrated at the first new full moon after this date, that is, by midwinter in the days around January 12th (or according to Visted, January 14th7). This date is marked on the end of one side of the Runic calendar by dots symbolizing snowflakes. Other sources argue that it took place in the month of Ýlir, the second month of winter, from mid-November to mid-December8, connecting the name of the celebration to the name of the month (as well as to one of Odins many names; Jólnir). A third indicator is that the tradition of Yule Ale and "drinking Jól" is symbolized by a drinking horn on December 25th on the Runic calendar, with an upside-down drinking horn depicted on January 13th, symbolizing that the ale should be finished by then9.
Jól was celebrated as a sacramental feast or a blót, toasting for the passing of winter, for harmony, fertility and happiness in the new year, as illustrated by the ceremonial expression "til árs ok friðar" (for a good year and peace)10. The time of Jól was also related to folklore about ancestors and guardian spirits of the farm, who looked after the farm and the family, and many of the old Norse traditions are associated with these spirits or elves, who at the time of Jól returned back home, thereby requiring ale and porridge, and a place to sleep. They would protect the children and animals and help out on the farm, but could sometimes be rather troublesome and were quite nasty if offended7.
I myself grew up with Icelandic traditions in the Yuletide, where I placed my shoe in the windowsill 13 days before Christmas. It was during these days that the 13 Icelandic Yule lads would come sneaking one by one each day, to put something nice in the shoe if I had been good - or a lame old potato if had had been mischievous. They were however each specialized in their own form of mischief, and were admittedly sons of the troll Grýla, who would collect bad children in a sack and...eat them. She also had a cat, the Yule Cat, who would attack and eat those who had not got at least one new piece of clothing for the occasion!
The old traditions around this dark period of the year don't exactly make for cozy nighttime reading material. They are characterized by a large accumulation of folklore and fearful joy related to this season, with everything from Aasgaardsreiden (the Wild Hunt)11 to voracious Yule cats12. But at the same time, this mix of good and evil and all the eerie aspects of Yule can be a refreshing alternative to the modern-day materialistic season, where consumerism, shopping sprees and high cholesterol gets wrapped up in glitter and giftwrap and celebrated by people who don't really know the reason why.
We all have different reasons to celebrate this season. This dark and mysterious time of year is a natural subject to superstition and philosophy, and especially around the time of the winter solstice and midwinter. The Romans called this celebration the Saturnalia13, the Incas celebrates Inti Raymi14, the Iranians Shab-e Yalda15, and the list goes ever on... I for one wish you all a merry Yuletide, and the freedom to celebrate midwinter as you choose; just please don't claim it as your own, or as the possession of your one religion. 
For the past three years, the beginning of December has been an exciting time for Middle Earth-geeks all around the world. The marvelous universe of J. R. R. Tolkien that we are so much in love with is interpreted and put on screen by Peter Jackson yet again! The midnight-premiere on the magical date 10.12.14 was the last one in the second movie trilogy, named after the war between Goblins and Wargs against the Woodland Elves, Men of Dale, Eagles and Dwarves of and around the Misty Mountains, in year 2941 of the Third Age. Being fans of the first trilogy to the point where we throw annual movie-marathons with medieval food and dress up in medieval clothes (and even have LOTR-inspired weddings!), the longing to return to Middle Earth can be unbearable, and of course we will show up, hopeful and enthusiastic, to each premiere. We did so the 12.12.12 and the 11.12.13, and this year was no exception. I had prepared a dinner with venison, mushrooms and root vegetables for the event, and the guests brought mead and good company :) It was a stormy night, and when they came in from the rain and thunderstorm and stepped into the hallway I felt like I was at the Prancing Pony in the town of Bree (Lars Christian looked positively medieval with his long, dripping wet hair in his face and a sheepskin over his shoulders, haha). :) 
As always, it was a great compilation of fantastic costumes, beautiful music by Howard Shore and a welcomed reunion with several old and beloved characters such as Gandalf, Lord Elrond, Galadriel and, well, Gollum (as well as some great newer ones like Luke Evans as Bard the Bowman). However, I think I speak for many of my fellow Middle Earth-enthusiasts when I say that the distance between the books and the Lord of the Rings movies, however wide, pales in comparison to the distance from there to the Hobbit films. Although the latter is more of a children's book, really (thus allowing the films to be a bit more silly), that doesn't stop neck hair from rising and toes from curling all around the movie theatre as white anabolic orcs run around where they don't belong and "captains of the elven guard" are romancing pretty little beardless dwarves. It might seem a bit odd to criticize the addition of fictional characters and complain about unrealistic plots when after all we are talking about fantasy here, but that is simply not relevant for hardcore fans of Tolkien. ^^ His literature is our mythology. We love the world itself and the characters portrayed therein, the ideals and values that they represent - we love them deeply, and they touch our souls each time we read the books. We have been reading them countless times, long before they started making them into movies. We have held them in our hands as we fell asleep in our beds when we were younger, and we have dreamt them. We have envisioned the characters, and seen the beautiful landscapes in our minds just like Tolkien described them. And oh, how he described them! Tolkien has a fan base so large and strong that the mere idea of filmatizing his works seems hopeless. How could one possibly satisfy the images created within each individual in their personal relation to the books? Quite impossible - especially when these productions feel the need to drag in all the Hollywood hoopla, with exaggerated amounts of testosterone, awkward humor and the addition of unnecessary and cheap subplots and characters. Not to mention that making three movies our of one small book inevitably will make it "thin, sort of stretched, like butter scraped over too much bread..." Nevertheless, all ranting aside, it was a great night with great company - and it is strange to think that there won't be a new premiere next December. What will we ever do then? Well, I guess we'll set aside a whole weekend and throw a marathon with extended versions of both trilogies... ^^ # Comments
Out of all the things the internet has to offer, I'd like to share my favorite video out there with you. In case you haven't seen it, you are in for a treat! This is the band Skálmöld; six magnificent badass vikings from the tiny country in "the realms of the far north", who make me proud to be Icelandic (as if I wasn't already). ;) The name Skálmöld is related to the age Sturlungaöld, a bloody and dark era in the Icelandic history documented in the Sturlunga saga. The vocals are raw and strong and unlike anything I've heard elsewhere, with the voices of the various band members (not to mention their associated guest acts) complementing each other perfectly. The sound is heavy, wowen together with lovely tones from old folk songs. All lyrics are written in line with the strict rules of old Norse poetry or "bragarháttum", and are purely heathen. The video shows the whole concert from last winter, when they met up with the Icelandic symphony orchestra in "Harpa", the new concert hall and opera in Iceland. It gives me goosebumps and sends chills down my spine on several occasions throughout it's two hours of glorious metal badassery. I urge you to do as we did this weekend, grab a bottle of wine and plug your computer to your tv and speaker system, and dedicate a night to this video. It might start off a bit slow and be different than what you expect, but I can promise you that it will take you by surprise - and a good one at that. And to think that this band is only five years old! I love how they smile, laugh and enjoy themselves, from the awesome conductor (who at times seems to be having some kind of happiness-induced fit) and the old men in the choir doing the sign of the horns, to little primary school girls headbanging to the beat. Got to love metal fans ^^ # Comments
What better way to spend a Saturday in October than to sneak off into the forest? There is a golden carpet there, laid out for you to step on to. To let your feet follow its wide and narrow paths, twirling in between birch and spruce, leading you through fluttering leaves and crooked branches, by funny looking shrooms and singing brooks. To enjoy the fresh and crisp autumn air and icy cold water. And perhaps take a good friend or two along with you. ^^ Roads go ever ever on, Over rock and under tree, By caves where never sun has shone, By streams that never find the sea; Over snow by winter sown, And through the merry flowers of June, Over grass and over stone, And under mountains in the moon. 
Roads go ever ever on Under cloud and under star, Yet feet that wandering have gone Turn at last to home afar. Eyes that fire and sword have seen And horror in the halls of stone Look at last on meadows green And trees and hills they long have known. 
# Comments
Lately I've been considering trying something new, that is, writing my webpage in English for you Anglo-Saxons to read. :) I've noticed that only approx. 43 % of my readers are actually based in Norway, leaving the majority as a mix of other nationalities, being mainly American, Dutch, German, French, Polish and British. I feel quite comfortable writing in English and at the same time I could use the continuous practice for academic reasons, so I'm going to give it a shot and see how you like it. There are obvious advantages to basing a blog in English and I've seen many of my peers making this choice before me, but I've had mixed feelings about it for identity reasons (with my first two languages, Norwegian and Icelandic, being so much more related to the topic of the blog). I also feel that it is somewhat weird to communicate in a foreign language with my Norwegian friends. Nevertheless the viking reenactment community is large and international, with a lot of English-speaking people who, while we can read their posts and blogs, are excluded from understanding ours. Google translate, which I notice that a fair share of my traffic is being redirected through, is not a satisfactory alternative and leads to twisted sentences that are a true pain for a quibbling perfectionist like me. Also, I've noticed that while Scandinavian-speaking online resources seem to strive for a relatively historical standpoint, way to many of the existing international online communities focusing on the viking-age and related topics seem to convey an image of the vikings as either stereotypical, bloodthirsty, raping and pillaging berserks (often followed by readers who comment about their supposed bloodlines, white pride and other nonhistorical offensive nonsense), airbrushed babes wearing boob armor, or people looking like Marvel Comic figurines posing with rubber hammers while attending what they call blot's - obsessively hailing to old Gods that they don't seem to know anything about (come to think of it, perhaps I should do a post on that sometime). So from now on this blog will serve as an English-speaking possible counter-weight to this trend, and I promise that I will never put on a chainmail bikini or wear a horned helmet. Wool and long johns are hot enough for me (or at least they'll keep you a lot warmer if you fancy strolling around in the Norwegian forests at this time of year). 
I'd appreciate any feedback on the decision and any other possibilities you might think would be better (such as writing shorter posts that come in both English and Scandinavian or perhaps switching back). # Comments
Bergen er nydelig for tiden! Sensommersolen skinner enda, men temperaturene har krøpet litt nedover og luften er klar og frisk. Etter jobb i går ettermiddag gjorde jeg som jeg av og til gjør og tok noen omveier her og der. :-) Det er så mye fint å se på veien hjem, deriblant passerer jeg en gammel gravlund som ble nedlagt tidlig på 1900-tallet. Der ligger blant andre Ole Bull og Fredrik Meltzer gravlagt, og man kan se kjente familienavn som Ibsen, Fleischer og Blydt innimellom en unik samling av store og gamle trær. Jeg har en forkjærlighet for piletrær, med sine lange og hengende grener - de er både dystre og vakre, og solstrålene skinner så vakkert gjennom dem.
# Comments
Det var en gang et hyggelig lite hus som lå et sted i den dype grønne skogen, hvor det bodde en kjekk skjeggete kar og hans koselige konemor. ^^ De var godt folk og svært gjestfrie, og det var ikke vanskelig å forstå at de hadde mange frender som var svært så glade i dem. En gang i året inviterte de sine kunninger til å komme på besøk, og de kom reisende på alle slags vis fra fjernt og nært for å tilbringe glade dager og sommernetter i skogen deres. Folk samlet seg for å gjøre håndverk, fortelle historier og spise god mat i lag, tre dager til ende. Det ble tent lykter og bål, og stedet ble lyst i ve for blot og sang i skumringen. 
... Så kvadde de hverandre og hver reiste hjem til sitt, med nye opplevelser og minner i sekk og taske. Alle mintes de denne helgen glade til sinns, og alle gledet de seg til å treffes igjen for nye eventyr ved huset under trekronene neste sommer. ♥ # Comments
Foto: Valkyrja Musikk: Heathen Harnow # Comments
Forrige uke tok jeg fri for å reise til Gudvangen, og det var virkelig godt anvendte feriedager. :-) Timene gikk der jeg lå i gresset og så opp på de flotte fossene strømme nedover de bratte fjellsidene. Vi rodde Anders sitt vikingskip "Hringhorni" og svømte i fjorden, og gamle og nye venner kom sammen rundt bålene i sommernatten med musikk og sang fra ulike land. 
Det slående vakre landskapet i Nærøyfjorden ble brukt som bakgrunn i serien Vikings, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor valget ble lagt til akkurat dette stedet! 
Været i Gudvangen kan som kjent være rimelig dramatisk, og i dagene før markedet hadde det gått et stort jordras, samtidig som vikingteltet jeg egentlig skulle bo i brøt sammen under vannmassene. Men jeg fikk tak over hodet av snille og gjestfrie Stein Erik og Nina, og under markedet snudde været tvert om og vi fikk nydelig sterk sol og varme resten av uken. Kvelden og morgenen før markedet hadde jeg (i full fart og i kjent stil) sydd meg en ny selekjole og en ermeløs sommerserk, og sistnevnte fikk jeg god bruk for i solsteken. 
På torsdagen kom min lillebror for å være med som viking (stolt storesøster), og jammen trivdes han med det også, så han blir sikkert å se på flere markeder fremover. :-) Han ble på sett og vis "innviet" med en håndlaget tatovering av dyktige Kai-Uwe Faust, en nordisk orm i Urnes-stil. 
Samme kvelden kom Wardruna for å holde konsert oppe i fjellsiden på Otternes bygdetun. Det var som alltid en spesiell opplevelse, som ikke ble mindre av det episke landskapet i bakgrunnen. For å komme dit måtte vi ta buss og gå et godt stykke oppover bratte bakker, og vi som publikum satt i gresset under konserten. Denne utypiske settingen gav en helt egen konsertopplevelse, og passet veldig godt til de rå og vakre tonene som gjallet i fjellveggene og utover fjorden! 
Etterpå ble det bålkos og sang ut i de små timer... 
Og dagene gikk... ^^ 
Lørdag kveld var det igjen klart for gilde, mjød, fest og morro! 
Under gildet gikk Georg fra Njardar frem og holdt en tale om "vikingfamilien" vår, og om håpet om å kunne fortsette tradisjonen med marked i Gudvangen fremover, på tross av uenigheter mellom ulike interessert rundt forvaltningen av området. Akkurat det vil bli opp til Aurlands kommunale myndigheter å avgjøre, men jeg håper virkelig at vikingmarkedet kan fortsette i årene som kommer, og at flere kan se verdien i det de levende vikingene bidrar med til Gudvangen som kulturområde og turistattraksjon. Jeg håper vi sees igjen i Gudvangen neste år! 
# Comments
Borre vikingmarked fant sted i helgen som var, hvor 750 vikinger var samlet for å bo i historiske telt langs koselige og snirklete skogsstier innimellom trærne i Borreparken i Horten. Det er ingen tvil om at dette markedet har en helt egen sjarm, der det ligger i vakre grønne omgivelser like ved Borrehaugene, hvor våre forfedre fremdeles ligger i en rekke branngraver og store gravhauger fra 600-900. Parken ligger også like ved sjøen, der de store flotte vikingskipene Saga Oseberg og Gaia la til ved kaien for anledningen. 
Dagene ble tilbrakt i selskap med flotte vikinger fra fjernt og nært, og mye av tiden ble tilbrakt i leiren til Njardar vikinglag, som jeg dro sammen med til Borre. Jeg bodde sammen med Vibeke og Silje, to særdeles kjekke damer og varmt og godt selskap. Jeg møtte også på mange kjente ansikter fra internett-verden, og andre bekjente som jeg har hilst på på tidligere markeder og fikk anledningen til å bli bedre kjent med. Det var masse liv i leiren, og det ble holdt hærkampturnering, barneteater med Fenja og Menja (morsomt for voksne også) og Kjell Bråthen spilte og holdt foredrag om musikk og instrumenter i vikingtid. Trondheim vikinglag stod også for masse god (og til tider noget uanstendig) underholdning og sang. :-) 
Så ble det selvsagt litt handel også... For min del ble det en veske i sauehud, en ny deilig myk skinnfelle i fine farger, en bronsenøkkel til å henge i beltet (som skal være basert på funn fra Kiev på 1000-tallet, uten at jeg har klart å finne ut mer om den), en flaske mjød, og et par småskinn og rutete ullstoff til mine neste syprosjekter... 
Tre skjønne damer, Silje, Renate og Kama Sofie! 
To diser, Vigdis og Frøydis ^^ 
Og Sunniva og Eirik. :-) 
Ved campen... 
Sunniva, Kama Sofie, Silje og meg. :-) 
Fra gildet, der vi fikk servert historisk og lokal mat, ertesuppe, hele hvetekorn og eplegris. 
Vi hadde deilig varme sommernetter hele helgen, og da vi gikk i gresset mellom gravhaugene i skumringen var det med en følelse av historisk sus mellom tretoppene. Borre var kongssete i vikingtiden, og arkeologiske undersøkelser har vist at det ble bygget én haug per generasjon. Den ene haugen som er blitt åpnet på 1800-tallet inneholdt en skipsgrav som dannet grunnlaget for Borrestilen, med dyrefigurer og symmetriske knutemotiv. Å "sitte på haug" eler "utesitje" var forøvrig en hedensk tradisjon hvor gjenlevende gjenoppsøkete gravhaugene i forbindelse med viktige avgjørelser, og for å søke visdom fra sine forfedre som fortsatte å tilhøre fellesskapet på gården også etter sin død. Utesitje ble forbudt ved nyere Gulatings kristenrett om "villfarelse og hedensk tro" etter innføringen av kristendommen, hvor det heter at det er forbud mot; Straffen innebar å miste alt sitt gods til konge og biskop, og å bli dømt til utlegd. Det at kristenretten så seg nødt til å forby denne tradisjonen så spesifikt og med strengeste straff, vitner om at praksisen med utesitje var utbredt og stod sterkt blant hedningene. Fortsatt ser vi jo at gamle tradisjoner om å besøke graver og å snakke til sine døde fremdeles sitter sterkt på tvers av religioner den dag i dag. Grunnen til at jeg legger ut om dette her nå er en veldig fin opplevelse som vi hadde etter spisegildet på lørdagskvelden. Da samlet alle seg, og vi gikk sammen mot gravhaugene en lang rekke av hundrevis av fakler. Flammene dannet en snor av glødende lys i mørket, som snodde seg sakte bortover likt en orm som kveilte seg mellom haugene. Stemningen var nærmest andektig, og både barn og voksen var helt stille - det hele minte meg litt om alvenes siste ferd i Tolkiens Midgard. Da vi hadde samlet oss trådte Einar frem, og sang Wardrunas "Helvegen", og likt fjorårets konsert i låven på Hordamuseet var det ingen som klappet eller bråkte etterpå, - alle ble sittende mellom flammene i stillhet, og jeg lukket øynene og trakk stemningen til meg i et minne som jeg aldri vil glemme. 
Jeg snek meg i det stille til å ta bildene ovenfor der vi satt, mens sangen ble filmet av vikingmiljøets kjære fotograf Espen Winther: Etter hvert vandret fakkeltoget tilbake til leiren, mens andre ble igjen noen øyeblikk for å gi drikkeoffer på gravhaugen og hedre de døde, og minnes medlemmer fra Borre vikinglag som har gått bort det siste året. Tilbake i leiren ble det sang og dans rundt bålene til langt på natt, og jeg lå i gresset med gode venner frem til det ble lyst igjen... 
Takk til Espen som hentet meg i Sandefjord, og Sunniva som kjørte tilbake. Takk til Georg for den store gjestfriheten din, og til Borre vikinglag for et fantastisk arrangement! # Comments
I helgen som var var det igjen tid for sommerens vakreste eventyr, nemlig Bjørgvin Marknad, viking og middelalderfestivalen i Bergen. ♥ Vi var rundt 200 vikinger i år fra fjernt og nært, samlet for en langhelg i nydelige og historiske omgivelser på Hordamuseets områder like ved Stend jordbruksskole. Været var virkelig perfekt hele helgen, kunne ikke bedt om noe bedre! Det endte opp med rundt 3000 dagsbesøkende i løpet av helgen, som fikk prøve seg på alt fra runekurs og eventyrfortelling til øksekasting og bueskyting, turer med vikingskip, eventyrfortelling og dans. Alt dette som seg hør og bør med middelaldermusikk i bakgrunnen, fra de besøkende musikerne i Virelai og Donderelf. Årets marked var på mange måter spesielt og veldig etterlengtet, siden jeg som noen av dere vet har hatt mange jern i ilden den siste tiden som har krevd mye av meg fra alle kanter, og jeg hadde behov for en slik pustepause. Dette var også det første markedet som jeg og Torstein reiste på etter at vi for noen måneder siden tok en beslutning om å endre forholdet vårt fra å være kjærester til å være venner. Det kom nok som en overraskelse på mange, men det er ikke alltid at man får ting til selv om begge så gjerne vil, og selv om beslutningen kan være forferdelig vanskelig. Uansett hadde vi en nydelig helg sammen, i lag med mange både gamle og nye venner, og koste oss utrolig mye! Vårt kjære vennepar Silje og Lars Christian hadde også fikset seg telt og var med hele helgen, og vi tilbrakte sene kvelder og late formiddager rundt bålet, med deilig mat, gilde, dans, sang og latter. Her er et bildereferat fra noen *kremt* få av helgens øyeblikk og flotte mennesker!
For å oppsummere det hele med ord; et eventyr av en helg! Det var jo som alltid litt kjipt å være tilbake til "den moderne verden" etter å ha tilbrakt fire dager med kos og tidsreise i disse omgivelsene, en følelse som dertil ble ledsaget av en solid halsbetennelse og forkjølelse etter at jeg kom hjem... Men jeg krysser fingrene for bedring til i morgen, for allerede da har jeg planer om å pakke ned skinnfellen og liggeunderlaget og vende nesen mot nye eventyr; nemlig til Karmøy vikingfestival sammen med min venn Kristin fra Ravn Design. Hun er forøvrig også litt syk, så da blir det to sjuklinger på tur. ^_^ Oppdatering følger... Ps. Nå er det flere av dere som har bedt meg om å sende dere bildene jeg tok av dere, og det skal allerede være gjort, men om noen av dere andre skulle finne bilder av dere selv som dere ønsker å ha i originalformat uten vannmerke, så er det bare å sende en e-post til mail@valkyrja.com eller legge igjen en kommentar her nedenfor. :-) Det samme gjelder selvsagt om du finner et bilde av deg selv som du ønsker å få fjernet. Tusen takk for den koseligste helgen jeg har hatt på lenge folkens! # Comments
Vi vet bare: I begynnelsen var Kulde og Varme. På den ene siden Niflheim, med frost og tåke. På den andre siden Muspellsheim, et hav av frådende flammer. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg: Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse. I møtet mellom is og ild. „ (Bringsværd, "Den Enøyde", 1996) 
Her kommer en frostkledd kontrast til varmen i forrige innlegg. Disse bildene er fra bresjøen Jökulsárlón ved sørøstkysten av Island, en dyp lagune hvor isfjell fra Breiðamerkurjökul kalver ut i sjøen. Hvitt og isblått, med noen sorte flekker av aske som vitner om et vulkanutbrudd like ved for noen år siden, da bakken ristet og Eyjafjallajökull sendte 1000° varm magma opp i luften over området og dannet strømmer og fossefall av lava. Tidligere har jeg vært der i varmen på sensommeren, men denne aprildagen var det rått og fuktig i luften og bitende kaldt, og vinden blåste om kapp med håret og kjolen min. Stemningen minte meg om Niflheim, og jeg kunne se for meg store rimturser som gjemte seg bak fjellene i skoddeheimen og iakttok menneskene som hadde forvillet seg dit. Kan disse omgivelsene ha vært blant inspirasjonskildene for sagalitteraturen og dens spådommer om fremtiden?
Så vel som i skapelsen i Ginnungagap, så er kontrasten mellom flammer og is også sentral i undergangen. I Gylvagining i Den yngre Edda fortelles det om Fumbulvinteren, som vil komme forut for Ragnarok. Da vil det komme tre vintre uten sommer mellom, og solen vil skinne svart:
For selv om det tidligere nevnte utbruddet påvirket store deler av Europa, hadde det lite å stille opp med sammenliknet med storesøster Katla som ligger et par timer unna, og som for tusenvis av år siden skapte vedde-asken som man finner i blant annet Norge, Danmark og Skotland. Hun har utbrudd med 40-80 års mellomrom, og er på overtid ettersom forrige utbrudd var i 1918. Slike store utbrudd kan føre til en reduksjon i den globale temperaturen, slik som da Laki fra samme vulkansystem hadde utbrudd fra 1783-84 og tok livet av over en femtedel av den islandske befolkningen. Den ekstreme vinteren i kjølvannet av utbruddet tok livet av 8000 mennesker i Storbritania alene, mens rundt det tredobbelte antall briter døde av de farlige gassene. Moder Jord har en tendens til å vise muskler fra Island, og grusomhetene spredte seg over hele den nordlige halvkulen. Ekstremværet i årene som fulgte førte blant annet til hungersnød så langt som til Egypt hvor en sjettedel av befolkningen måtte bøte med livet, det lå is på Mexicogolfen, og solen ble beskrevet som en tilslørt måne.
Men på samme måte som menneskene Liv og Livtrase overlever Fimbulvinteren og Ragnarok, så kan vulkanutbruddene også føre med seg liv. Det dødelige askesløret fra Eyjafjallajökull virket som naturlig gjødsel på de vakre nærliggende naturområdene Þórsmörk og Goðaland, gjorde dem grønnere og startet ny vekst av naturlig bjørkeskog. Det ligger mange bilder på kameraet fra de siste ukene og jeg har hatt planer om en rekke flere innlegg, men tiden løper fra meg, og det er jammen ikke alltid det er så mye tid til livet på innsiden av skjermen. Livet utenfor skjermen har nemlig vært ganske så hektisk i det siste, og både karriere og privatliv er i storm. Men nå starter snart marknadssesongen for min del, og jeg ser frem til å dra ut i naturen igjen og tilbringe en velgjørende sommer i viking. # Comments
A new road or a secret gate 
And though I oft have passed them by A day will come at last when I 
Shall take the hidden paths that run West of the Moon, East of the Sun.” Hodesmykke: Håndlaget av LaLaRocque. # Comments
"Kæru farþegar, velkomin heim." Denne kjente og kjære setningen lyder alltid over icelandair sine høytalere når man lander på Ísland. :-) I går forlot jeg vakre Bergen i strålende solskinn og 18 varmegrader, til fordel for en uke på den vindfulle og ville øyen i vest. I dag har vi kjørt gjennom kraftige vindkast, sandstorm, opphold, regn og solskinn, og forbi svarte sandstrender og turkise bresjøer.  Reynisdrangar. Slike avlange stener som står opp av havet ved kysten utenfor isbreene er den harde kjernen som står igjen etter sprekkutbrudd i gamle vulkaner som siden er skylt ut i havet.
Seljalandsfoss. Se på de bittesmå menneskene for å få perspektiv på hvor stor den er! Har kun besøkt den på sommerstid før, og den var vakker på en ny måte nå som den var kledd i brunfarger. ^^ Fossen strømmer ned fra breene bak Þorsmörk og ut over fjellsiden med en slik kraft at man kan gå hele veien rundt fossen og se den fra baksiden som en vegg med klart vann.
Langs veiene kan en stadig finne små tettsteder, hvor det ofte fins butikker som selger lokalt håndverk og ulike duppeditter slik som denne hvor vi var innom i dag, som selger tre- og skinnprodukter, urter og krydder, skinnfeller og islandsk ull og strikk som produseres i samme bygget (jeg kikket over veggen og så en gjeng med damer sitte med beina på bordet og prate og strikke, snakk om bedagelig arbeidsplass, hehe). Jeg endte opp med å storhandle, kjøpte meg blant annet ny ullgenser, votter, jakke og sokker i herlig ull av islandsk sau (eneste sauerasen på Island, brakt inn i vikingtiden og bevart siden, på samme måte som islandshesten)!
Disse grå, svarte, beige og rødbrune fargene samspilte virkelig med naturen slik den er på Island på denne tiden av året før grønnfargene springer frem, i overgangen mellom vinter og sommer; dystert men vakkert; kjølig og varmt om hverandre.
Nå bør jeg vel hvile selfie-armen min litt, før neste innlegg :P Vi er tross alt bare på andre kvelden. I skrivende stund ligger jeg på et lite rom på et gjestehus langt ute i gokk, hvor vinden river i treveggene. Tenk at jeg er så heldig at jeg har dobbelt statsborgerskap, og hører hjemme på to av de vakreste stedene på jord. # Comments
Se min kjole, den er svart som...omtrent alt annet jeg har i klesskapet. Denne kom i alle fall i posten til meg i dag, fra Wings of Sin på Etsy! Den er håndlaget, i et glatt, behagelig stretch-stoff, og når ned til knærne. Mønsteret er også håndfarget med frihånd, og de fleste i vikingmiljøet vil vel kjenne igjen betydningen, en forenklet versjon av den islandske galderstaven Vegvísir. :)
Galderstaver er gamle symboler som ble brukt i forsøk på å kontrollere elementene eller å styre hendelsesforløp. Det finnes en rekke ulike staver, bevart i diverse grimoirer fra 1600-tallet og senere. Grimoirene er manuskripter som inneholder instruksjoner for å lage magiske gjenstander eller symboler, og bruke dem til å utføre trolldom. De islandske grimoirene stammer fra tiden hvor hekseprosessene fant sted og frem til kopier laget tidlig på 1900-tallet. De inneholder ulike former for "magi", fra primitiv medisin til galdrer som var spesielt relevante for islendinger i en tid hvor de fleste var bønder og i stor grad avhengige av vind og vær; noen for å verne eller å lege, enkelte andre for å skade, mange for beskyttelse mot tyveri, og en stor andel av dem kjærlighetsgaldrer for å tiltrekke seg en spesiell kvinne. Noen galderstaver er former for binderuner og komplekse symboler sammensatt av ulike runer for å skjule deres betydning, mens andre er importerte symboler fra middelalderen. Symbolet Vegvísir er å finne i manuskriptet "Huld", skrevet av Geir Vigfússon på Akureyri midt på 1800-tallet. Dette manuskriptet er en samling av bokstavtyper, hemmelige såvel som runer, rundt 300 alfabet og 30 galderstaver med tekst som forklarer mer (eller ofte mindre) om hvordan de skal brukes for at de skal virke på riktig måte, fra ulike eldre manuskripter. Jo mektigere galder, jo vanskeligere og mer komplisert fremgangsmåte. Det er en utrolig spennende bok, som er scannet og er tilgjengelig i digital form her. :) 
Vegvísir, som er avbildet til venstre på bildet ovenfor, er uten tvil et utrolig vakkert symbol. Det er ment som en beskyttelse mot storm og uvær, gjerne snøstorm, og for å føre bæreren trygt frem. Skrevet langs sidene kan man se følgende tekst: "Beri maður stafi þessa á sér villist maður ekki í hríðum né vondu veðri þó ókunnugur sé". På norsk blir det noe slikt som den som bærer denne staven vil ikke gå seg vill i storm eller vondt vær, og finne veien selv om fremmed er. Den ville neppe bety mye uten riktig fremgangsmåte, og det er begrenset kunnskap om hvordan den ble brukt, men vi vet for eksempel at det skal ha vært overtro knyttet til retningen stavene ble tegnet i; linjene måtte ikke trekkes mot ens egen kropp, for da "ville galderen virke mot en selv". En kan få gåsehud av mindre. Selv om det ikke akkurat er overflod av kunnskap om våre forfedres bruk av galder, så finnes det noen ildsjeler der ute, slik som den kjekke og gode runemesteren Lars Magnar Enoksen. Han holder forøvrig kurs innimellom, førstkommende i regi av Bjørgvin marknad allerede nå til helgen. Og når det er snakk om reiser og å finne veien, så reiser jeg faktisk en snartur til Island om ikke lenge, hører rykter om at jeg blir maksimalt uheldig med været (som selvsagt skal være nydelig her i Bergen imens...) så jeg bør vel pakke med meg vegvísir for sikkerhets skyld, jeg da. ^^ # Comments
I starten av denne uken, et måneverv etter vårjevndøgn, var det tid for den hedenske festen sumarmál/sommermål, som markeres på primstaven som en gren med løvblader. Det er den første dagen på sommersiden av primstaven, og er således starten på sommerhalvåret etter den gamle inndelingen av året! Denne tiden har vært viktig for mange ulike kulturer opp gjennom tidene, markert i form av sol-festivaler og feiring av de ulike religioners respektive fruktbarhetsguder og gudinner. Den engelske feiringen "easter" er oppkalt etter den germanske fruktbarhetsgudinnen Eostre eller Ostara. Romerne skal på sin side ha feiret den førkristne fruktbarhets- og solguden Attis, som ble hengt fra et tre, døde og gjenoppstod hvert år, i likhet med den kristne påskefeiringen som er en markering av Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det moderne norske ordet "påske" stammer imidlertid fra den jødiske feiringen pesach 1200 år f.Kr. Den merker utgangen fra Egypt, og slakten av alle førstefødte som jødene ungikk ved å male dørstolpen med blod fra et vårlam... I norden var sommermål derimot markert som en gledesfest over starten på den lyse og varme tiden hvor løvene springer frem, hønene legger egg og kyllinger klekkes, og været denne dagen skulle være avgjørende for været fremover. Et av årets store blot, sommerblotet, ble holdt for å blidgjøre gudene, for lykke og seier og for sommerens ankomst. Lammet, haren og egget, grønne spirer og den varme gule solen er med andre ord gamle og viktige symboler på offergaver, vår, liv og fruktbarhet, som går igjen i både hedenske og førkristne, kristne og moderne samfunn. Jeg markerte årets sommermål sammen med gode venner i Samdalen, rundt et varmt bål i skogens mulm og mørke. Månen var full, og måneskinnet var så sterkt at det kastet store skygger etter oss der vi vandret innover i skogen for å finne bålplassen. Vi hadde med oss skinnfeller og ved, viltgryte med lokalt hjortekjøtt, fenalår og nybakte horn med ost og svinekjøtt. Jeg hadde vært på den lokale butikken på Landås for å handle inn allslags godt øl, som vi delte sammen med mjød fra Lindisfarne som Silje og Lars Christian kjøpte da de var på middelalderbankett i England tidligere i år. Vi koste oss og skålte for de gamle gudene, og snakket om planene for årets vikingsesong og markedene vi skal reise på rundtom i landet. ^^
Morgenen etter våknet vi av deilig og varmt solskinn, og jeg var rask med å få av meg på beina og skyndte meg ut i gresset for å nyte det fullt ut ;) Vi spiste frokost utendørs, og satte deretter opp blinken ute på jordet for å trene litt med buene våre. Vi skjøt til alle hadde blemmer på hendene...det vil si, alle med unntak av meg, som hadde på meg noen fine håndbeskytterne som jeg fant på et marked i Budapest. ^^ Det skal sies at Lars Christian jobber hos skomaker, og det tok under et døgn før han hadde laget seg noen like.
Det var noen koselige dager og en strålende feiring - tenk så heldig å ha så fine venner å finne på slikt med! ♥ Hvordan feirer du våren og sommerens ankomst? # Comments
Forleden falt det en lenge etterlengtet lapp ned i postkassen min, og jeg formelig fløy ned til postkontoret for å hente pakken som stod der og ventet på meg. Ikke klarte jeg å vente med å åpne den til jeg kom hjem heller. Inni esken, dekket av isoporkuler (som for øvrig var statisk elektriske og uforskammet nærgående) lå det nemlig 3 aldeles nydelige bøker; Silmarillion, Hobbiten og Ringenes Herre triologien. Hvorfor jeg har brukt en uhorvelig mengde penger på bøker jeg allerede har, spør du? Jo! Disse er nemlig bundet inn for hånd av Alan Klem, i vakre skinnpermer hvor han har brent inn detaljerte mønstre og tegninger. Og nå er de mine! Mine kosteligste! *Klemme og lukte på*
Nå står de fint plassert i hyllen ved siden av sine artsfrender, og alle som kommer innom på besøk er nå pålagt å se på og beundre dem. # Comments
Jeg elsket HBO og BBC sin serie Rome som gikk for noen år siden, det var i sin tid den mest kostbare serien som noen sinne var blitt produsert, med produksjonskostnader som tilsvarer det dobbelte av f.eks. Game of Thrones - noe som til slutt dessverre gjorde at serien ble avsluttet etter 2 sesonger. Den var en fryd for øyet med sine fantastiske kostymer og kulisser i form av romerske villaer, forumet, slumområdene og det øvrige antikkens Roma, og statister som var autentiske italienske håndverkere etc. Handlingen gikk inn i livene til lekmenn så vel som øverste sjikt i det romerske aristokratiet, og på tross av at produsenten tok seg en del friheter lærte jeg mye om den romerske historien og ulike historiske karakterer i forbindelse med denne serien (i kombinasjon med diskusjonsforum som omtalte hver enkelt episode i detalj). En del av filmmusikken bruker jeg enda som bakgrunnsmusikk her hjemme den dag i dag, og det hender fortsatt at jeg tørker støvet av dvd-samlingene og ser dem om igjen. Når en snakker om tv-produksjoner av historiske epoker, så sender History Channel som de fleste vet andre sesong av serien Vikings for tiden. Jeg sluttet å følge den under første sesong i fjor, etter å ha blitt grenseløst irritert over en absurd episode hvor vikingene reiste til noe som liknet på en stavkirke i Uppsala (på toppen av en fjord i Gudvangen) for å ofre mennesker. Serien ser seg tydelig nødt til å trekke inn unødvendig sex og utroskap sammen med karikaturen av den stereotype vikingen (som jeg nevnte i et tidligere innlegg at kan gjenspeile så lite som < 1 % av befolkningen i vikingtiden), noe som kanskje ikke er særlig overraskende av en tv-produksjon - selv ikke av noen som påberoper seg navnet «History Channel». Likevel bestemte jeg meg for å plukke opp tråden igjen og gav den en ny sjanse i år. Det er tross alt ikke så ofte at det gjøres storproduksjoner rundt vikingkulturen, spesielt siden vi ikke står for å lage dem selv (jfr. mitt forrige innlegg)! Det er mye bra med denne serien også, og den inneholder faktisk mindre groteske voldsscener enn de andre seriene jeg har omtalt her (noe som faktisk var mitt hovedproblem med Rome-serien og Game of Thrones). Jeg innrømmer at jeg nå for tiden går rundt gleder meg til hver episode kommer ut. Jeg tar imidlertid historien som formidles med en stor klype (spade?) med salt, og forpliktet meg til å lese meg opp på den relevante sagalitteraturen. I den forbindelse vil jeg gjerne videreformidle det jeg har pløyd gjennom, først og fremst den gammelislandske Ragnars saga loðbrókar ok sona hans fra Fornaldersaga (1) men også den meget liknende versjonen Þáttr af Ragnars sonum fra Hauksbók (2), danske saga om Ragnar Lodbrog i to deler fra Saxo Grammaticus sin Danmarkskrønike (3, 4), og andre relaterte sagaer som utbroderer historien rundt den samme mannen, som er en delvis fiktiv og delvis historisk karakter og antas å ha levd 750-794 (eller muligens på 800-tallet). 
Men først, la meg bare få dette overstått: Hin dagen så jeg at noen omtalte Ragnars kone som "fru Lodbrok". Da får jeg litt lyst til å slå vedkommende i hodet med den tidligere omtalte spaden. Kom igjen da! Norrøn navneskikk gjør nettopp at du ikke tar noens navn ved ekteskap. Min mann ville aldri kunne hatt mitt etternavn, om ikke han skiftet kjønn (og eventuelt også far). Og om jeg likte så godt å gå i skinnbukse at jeg endte opp med å få Lodbrok som tilnavn, så ville det heller ikke påvirket min eventuelle manns navn (med mindre han også hadde et spesielt forhold til skinnbukser). Nedenfor har jeg laget mitt eget sammendrag av sagaene om Ragnar Loðbrok, i en slags kortversjon hvor jeg oppsummerer med mine egne ord. Sagaene omtaler mange ulike historier og det er noen ulikheter i de forskjellige kildene, men jeg vil gjøre det så komplett som mulig i en og samme versjon, og vise til kildene underveis. Dersom du skulle være over gjennomsnittet interessert og faktisk orker å lese dette så skal jeg i hvert fall gjøre en slags inndeling her for å gjøre det litt mer oversiktlig. :-) La meg begynne med Áslaug (Kráka) Sigurðardottir, og ta det derfra. ➛ Om Heimir og Áslaug Áslaug omtales både i den Skáldskaparmál (5) og i Völsunga saga (6) i tillegg til Ragnar saga loðbrókar ok sona hans (1), og er på mange måter hovedpersonen i sistnevnte. Fortellingen starter da hun er 3 vintre gammel, og forteller om at hennes foreldre (den berømte skjoldmøen Brynhildr og Sigurðr Fávnisbani som fikk navnet sitt etter å ha drept dragen Fávni), er døde. Hennes fosterfar (og morfar) Heimir vet at det nå letes etter den lille jenten, og for å beskytte henne legger han på røm. Han gjemmer henne sammen med verdisakene sine, inne i en harpe av gull som var laget slik at han kunne åpne den. Han kommer til en gård på Spangereid (i Lindesnes) hvor bonden Áki og hans kone Gríma bor, og ber om mat og husrom. Konen er alene hjemme og tar godt imot ham, men når han har lagt seg og husbonden kommer hjem overtaler hun sin mann til å hugge gjesten og drepe ham i sin søvn, ettersom hun har skimtet en del av skatten som stakk ut av harpen hans. På tross av at Áki ikke ønsker å gjøre dette, får hun overtalt ham ved å true med å ta gjesten til mann og jage Áki fra gården. Han gjør som hun sier og sender Heimir til Hel, og da de to åpner harpen (på sitt eget klossete vis) kommer Áslaug til syne. Du lurer fælt på hva de skal gjøre med denne jenteungen, siden hun er vakrere enn dem begge og ingen vil tro at hun er deres datter. Gríma legger en slu plan om å snauklippe den lille jenten og dekke håret hennes med tjære slik at det ikke vokser ut igjen, og la henne gjøre alt det tyngste arbeidet på gården, og slik går det. De kaller henne Kråka, etter Grímas mor (1).
➛ Om Þóra Borgarhjörtr Herruðrdóttir Vi får så høre om den rike jarlen Herruðr, som har en ung datter ved navn Þóra. Hun hadde tilnavnet Borgarhjörtr, fordi hun var så vakker blant kvinner som en hjort er blant dyrene. Hennes far elsket henne så høyt at han brakte henne en gave hver dag, og så var det en dag at han brakte henne en gullfarget lyngorm (i Bósa saga ok Herrauðs (7) kan man lese om hvordan han og hans bror fant denne ormen i et gribbe-egg da han reddet kvinnen Hleiðr, som senere ble Þóras mor). Þóra la ormen i en eske med gullbunn, og etterhvert som den vokste, så vokste gullet også. Ormen vokste seg etterhvert så stor at den til slutt omkranset hele stuen som hun bodde i, og bet seg i halen likt Midgardsormen som kveiler seg rundt jorden. Dette førte til at ingen mann våget å ta seg inn til henne, med unntak av dem som førte den mat - den spiste nemlig en hel okse hver dag. Jarlen syns naturlig nok at dette var svært problematisk, og sendte ut ord om at den som kunne drepe ormen kunne gifte seg med hans datter, og Þóra ville få gullet som lå under ormen med seg i medgift (1). ➛ Ragnar dreper ormen og får Þóra (spoiler?) På den samme tiden var det en konge ved navn Sigurðr Hringr som hersket over Daneriket. Hans unge sønn het Ragnar, han var stor og kjekk og god mot sine frender, men riktig grimm mot sine uvenner. Han hadde skaffet seg en hær av menn og krigsskip, og kom til å bli en berømt kriger. Han hadde hørt om Herruðrs ord, men latet som om han ikke brydde seg. Han lagde seg noen merkelige klær, en skinnbukse og en skinnkappe, som han kokte i bek og grov ned. En sommer han kom i land ved Gautland, i nærheten av Herruðs land, og overnattet der. Tidlig på morgenen tok han på seg de tidligere omtalte skinnklærne og veltet seg i sanden med dem, tok naglene ut av spydet sitt og gikk mot skigarden som omringet Þóras stue. Han hugget ormen to ganger, og odden fra spydet hans ble sittende i ormens kropp. Blodspruten skvatt på Ragnar, men klærne hans beskyttet ham mot det tilsynelatende giftige ormeblodet. Folket i stuen våknet av alt rabalderet, og Þóra kom ut og så Ragnar på vei bort. Hun spurte ham hvem han var, og han kvad et vers som røpte at han var 15 vintre gammel og fortalte om hans ærend for å drepe ormen og redde henne. Han forsvant brått og hun var usikker på om han var menneske eller jotne, så stor som han var (1).
Þóra gikk tilbake og la seg, og da mennene våknet dagen etter og så den døde ormen rådet hun sin far til å kalle alle menn inn til et stort ting (med obligatorisk oppmøte), hvor den som hadde spydskaftet som tilhørte odden skulle få sin belønning som fortjent. Slik ble det. Ordet om at det ble kalt inn til ting nådde Ragnars skip, og han og hans menn gikk dit, men holdt seg litt på avstand. Etter å ha målt baneodden opp mot alles spydskaft kom jarlen omsider frem til Ragnar, han fikk Þóra på ekte viking-Askepott-vis, og de to holdt et storslått bryllup. De dro hjem til Daneriket og styrte der, og Ragnar elsket sin kone svært høyt. De fikk to sønner sammen, Eirekr og Agnarr, som begge var kjekke og store som sin far, og gode i idrett. Men etter en stund ble Þóra syk, og døde. Ragnar tok dette så tungt at han gav opp sitt styre i kongeriket og overlot det til å styres av andre menn sammen med sine sønner. Selv reiste han ut i hærferd, hvor han fortsatte å gjøre seier hvor enn han dro (1). ➛ Om Ragnar og Kråka En sommer Ragnar seilte skipene sine til Norge for å treffe venner og frender, la han til ved Spangereid. Noen av mennene gikk i land om morgenen for å bake brød, og traff Gríma som sa at Kråka fikk hjelpe dem med det. Kråka (eller Áslaug) hadde sett skipene, og vasket seg selv om hun ikke hadde lov til det. Da mennene så henne var de svært overrasket over hennes skjønnhet, med vakkert hår som rakk helt ned til jorden rundt henne. Mennene ble så opptatte av henne at de brente brødet. Da de kom tilbake og Ragnar hørte dette, nektet han å tro at denne kvinnen kunne være så vakker som Þóra var. Han ba henne om å komme å møte seg, og hun skulle hverken kledd eller naken, mett eller sulten, ensom eller med følge. Kråka fikk beskjeden, og lot budbringerne gå alene tilbake til skipet. Morgenen etter kommer hun gående til Ragnar innvevd i et ørretgarn, og med håret hengede rundt seg. Hun spiste på en løk mens hun gikk, og hadde en hund ved sin side. Hun sa et kvad for Ragnar, og han ba henne komme om bord (1).
Hunden hennes bet Ragnar i hånden, og hans menn drepte den. Hun ba om å få fare derfra, men Ragnar hadde fått et godt inntrykk av henne og ønsket at hun skulle være med ham. Hun sa at han måtte dra på den ferden han hadde planlagt, og komme tilbake etter henne senere. Da kunne han se om han fortsatt ville ha henne. Ragnar tilbød henne da Þóras gamle serk, som var dekket av gullsøm, men Kråka våget ikke å ta imot, og fortalte om sitt liv som bondejente i skitne kår. Ragnar gjorde som hun sa, og da han kom tilbake forlot Kráka bonden og Gríma. Før hun dro la hun en forbannelse over dem, og røpte at hun visste hva de hadde gjort med hennes fosterfar Heimir i sin tid. Ragnar tok godt imot henne, og samme kvelden som de hadde seilt av sted ønsket han at de skulle sove sammen. Hun ba om et bryllup i hans rike først, og det fikk hun. Men da han på bryllupskvelden prøvde seg igjen, kvad hun et vers som sa at de skulle bo sammen i tre netter før de hadde samleie, og om hun ikke fikk råde ville de avle en sønn som var beinløs. Ragnar brydde seg ikke om dette og gjorde som han ville, mot hennes ønske (1). ➛ Om Ragnars sønner Tiden gikk og de to levde godt sammen. Men så ble Kråka dårlig, og fødte et guttebarn som fikk navnet Ívarr, og han hadde brusk i stedet for bein. Ikke kunne han gå, men han var stor, kjekk og klok, og lot seg bære av sine menn. De fikk også sønnene Björn járnsíða, Hvítserkr, og Rögnvaldr. Ragnars eldste sønner Eirekr og Agnarr var blitt store hærmenn og gjorde det godt, og de fire yngste sønnene ønsket etterhvert, ledet av Ívarr, å gjøre det samme. De startet med skip og menn fra sin far, og ble overlegne i kamp hvor enn de reiste. Ívarr mente de trengte en utfordring, og foreslo for sine brødre å dra til Hviteby, hvor mange hadde prøvd seg uten å seire. De satte kursen dit, og Ívarr ble bært på et skjold, mens yngstemann Rögnvaldr ble igjen for å passe skipene. Det endte likevel med at han dro etter sine storebrødre for å være med å kjempe, og falt i kamp. Men de andre Ragnarsønnene erobret Hviteby og den rikdom som var der, og brente ned byen før de seilte sin vei (1). I den andre og kortere versjonen av Ragnars saga fra Hauksbók (2), legges det mer vekt på at Ragnars sønner ønsket å overgå sin far og bli mer berømte en ham, og det likte han ille.
➛ Kong Eysteinn og Uppsala Eysteinn var en konge som hersket i Svíþjóð (Sverige), han var ondsinnet men klok, var gift og hadde en datter som het Ingibjörg. Hun var vakrest av alle kvinner. Eysteinn var en stor blotsmann, og i Uppsala var det en gang det største blot som har vært i Norden. Der var det en ku, Sibilja, som det ble blotet til (ja, en ku), som beskyttet svenskekongen med brøl og ulyd og djevelsk kraft. Ragnar var på gjestebud hos kong Eysteinn og da de hadde gilde ble de sjenket av Ingibjörg. Ragnars menn så hvor vakker kongsdatteren var, og mente at Ragnar ikke kunne gjøre annet enn å be om hennes hånd og skille seg fra denne bondedatteren han nå var gift med (Kråka). Slik ble det, og det ble laget en avtale om giftemål. På vei gjennom en skog på hjemreisen ba Ragnar alle sine menn om å tie om denne avtalen, og den som røpet det ville bøte med livet (1). Men vel hjemme satte Kråka seg på Ragnars lår og tok hendene rundt halsen hans, og spurte hva han hadde å fortelle. Ragnar benektet at han skjulte noe, og da de la seg om kvelden fortalte Kråka at hun visste om hans planer ("det kaller jeg nytt, at en konge fester seg ei kone, selv om noen vil si at han har ei fra før"). Hun røpte også sin identitet som prinsesse og datter av den berømte Brynhildr og Sigurðr Fávnisbane. Hun var med barn og spådde at det vil komme en sønn som hadde ormens merke i øyet sitt, og at om så skjedde, så skulle han ikke dra tilbake til Svíþjóð - ellers kunne han gjøre som han ønsket. Gutten ble siden født med et kjennemerke i øyet som liknet en orm, og ble hetende Sigurðr ormr í auga. Ragnar ble værende hos Áslaug, og hennes ætt ble kjent for alle (1).
➛ Om Eirekr og Agnarr Da Ragnar ikke møtte opp i Svíþjóð som planlagt ble kong Eysteinn og hans datter fornærmet, og det ble slutt på vennskapet mellom kongene. Eirekr og Agnarr avtalte da å samle så mange krigere de kunne, for å dra dit for å herje. Forut for reisen fikk de dårlige forvarsler, men bestemte seg for å dra likevel. Eysteinn møtte dem med en tredobbelt større hær, for ikke å snakke om Sibilja, som drepte mange menn med sine horn, og lagde ulyder som fikk dem til å kjempe innbyrdes. De to brødrene var de eneste som stod i mot, og de kjempet lenge med stor ære, men til slutt falt Agnarr, og Eirekr ble tatt til fange. Han ble tilbudt nåde, og attpåtil skulle han få gifte seg med kongens datter. Men han kvad et vers der han sa nei til dette, og at han ikke hadde noen mor som ville sørget over ham. Han ville ha nåde for sine menn, men selv var han klar til å dø. Men først sendte han en armring med sine menn, og ba om at den skulle gis til hans stemor Áslaug. Han visste at hun da ville sørge, og fortelle sine sønner hva som hadde hendt (1). Da budbringerne kom tilbake til Daneriket var Ragnar fart på kongsstevne, og hans yngre sønner var borte i hærferd. De brakte budet til Áslaug, og de talte til hverandre gjennom en rekke kvad. Da felte hun tårer, og de var farget som blod og harde som hagl. Ingen hadde før sett henne gråte, og ei ville noen se det igjen. Da sønnene hennes kom hjem dro hun for å snakke med dem, og med seg hadde hun Sigurðr ormr í auga, som da var tre vintre gammel. De fortalte henne først om Rögnvaldrs fall, og hun fortalte dem da om deres stebrødres død. Hun egget dem til å dra til Sverige for å hevne dem, og ville selv bidra med alt hun kunne. Ívarr tok imidlertid ordet overfor sine brødre, og sa at han nektet å dra til Svíþjóð og kjempe mot den blotskapen som var der. Det ble noen harde ord dem imellom. Da brøt lille Sigurðr ut med et kvad, og sa at han ikke kunne snakke på vegne av de andre, men selv ville han dra med henne, og seire over Eysteinn. Áslaug syns da vel om sin yngste sønn, og de eldre begynte å skifte hug. Björn og Hvítserkr kvad om at de godt kunne huske sine stebrødre, og nå ønsket de å hugge isen som lå rundt skipene som var blitt frosset inne, og seile ut for å hevne dem. Ívarr tok så ordet, og han hadde også skiftet hug. Han ønsket å bli med, for hodet hans kunne styre hevnen, om så ikke hånden kunne (1).
Det ble satt i gang med utrusting av skip og samling av menn, og dette gikk svært fort. Etter en uke var det samlet inn fem velutstyrte skip på vegne av Sigurðr, Hvítserk og Björn hadde samlet fjorten skip, Áslaug ti, og Ívarr ti til. Ívarr hadde i tillegg sendt en hær landvegen. Áslaug dro med denne hæren, og hun skiftet navn til Randalin (1). I følge versjonen i Hauksbók (2) var det hele 1500 riddere som for landvegen, og Randalin hadde på seg hærkleder og var deres formann. Krigerne for begge veier, og møttes til avtalt sted i Svíþjóð. Der for de gjennom landet og drepte alt og alle foran seg, på barbarisk vis. Kong Eysteinn samlet så mange det var å oppdrive, for å møte denne hæren (1). De tok med seg Sibilja, som med sine ulyder og trolldom igjen forsøkte å sette fienden ut av spill. Men Ívarr ba alle om å lage så mye bråk som de maktet, med rop og våpen, for å overdøve denne kuen, og han ba om å bli bært foran fylkingen og kastet mot henne. Han skjøt henne i begge øynene med piler fra en buen sin, og da de kastet ham var han lett som en fjær. Men da han landet på ryggen hennes var han tung som et berg, hvert ben brakk på henne og det ble hennes bane. Kong Eysteinn falt, og brødrene fikk seier. Deretter gav de nåde til dem som var igjen, og Randalin dro hjem med noen av krigerne mens sønnene ville fare til Sydriket for å finne en større overmakt å kjempe mot. Sigurðr ormr í auga for med dem (1). Når det angår forholdet til kong Eysteinn og hans rike i Svíþjóð er det verdt å nevne en vesentlig forskjell mellom de to versjonene av Ragnars saga. I versjonen fra Hauksbók drev Ragnars sønner hærferd mot sin fars vilje, og overtok hans "skattland". Der var kong Eystein en underkonge av Ragnar, som han har satt til å styre i Uppsala for å beskytte det mot sine sønner (2). Etter Eysteinns fall dro Ragnarsønnene til en borg som het Vífilsborg, etter høvdingen som herket der (1). Han og størsteparten av hans hær var ikke hjemme, men likevel lyktes ikke brødrene med å overta borgen, selv om de slo leir og forsøkte i en halv måned. Mennene som var i borgen ertet og hånet dem, og viste frem all rikdommen de hadde over borgmuren. Dette tok først så på Ívarr at han ble meget syk, men så ble det til at han samlet sine brødre og alle de klokeste mennene for å legge en plan. De skulle liste seg ut i skogen på nattestid for å hente ved, og brenne kalken i borgmurene. Dette gjorde de, og så angrep de den med valslynger og brøt den opp, plyndret og herjet, og reiste videre. Da de hadde vært gjennom så godt som hver en borg og kastell i hele Sydriket, og var blitt så kjente at det ikke fantes så mye som et barn som ikke visste om dem, bestemte de seg for å ikke stanse før de hadde nådd Romaborgen. Disse planene ble imidlertid endret etter at de traff en gammel vandrer, som fortalte dem at veien dit var så lang at han hadde slitt ut to par jernsko på veien.
➛ Kong Ragnars død i England Hele denne tiden satt Ragnar hjemme i sitt rike uten å vite hvor hans sønner eller kone har tatt veien. Han hørte ikke annet enn at andre skrøt av dem og hvordan ingen kunne måle seg med dem. Ragnar begynte dermed å lure på hva han kunne gjøre for å overgå sine sønner, og lot det bygges to skip som var så store at det ikke fantes noen like. Folk rundt om i hele riket ble bedt om å væpne seg, og forstod at han planla en stor utenlandsferd. Ryktet spredte seg rundt om i nabolandene, og både konge og hvermann fryktet hva som ville skje. Så var Randalin kommet hjem, og Ragnar fortalte henne at han tenkte seg til England. Randalin syns det var uforsiktig å kun reise med to skip, og attpåtil mente hun at det var feil å bruke knarrer fremfor langskip om man skulle til England. Ragnar ønsket likevel å gjøre dette, fordi en seier ikke ville være like stor om en hadde hatt mange skip til hjelp. Da det var tid for avskjed sa Randalin at hun ville lønne ham for serken han hadde gitt henne i sin tid, og dette ville hun gjøre med en serk vevet av grå hårtråd, en drakt som var hellig og velsignet av gudene. Det var tydelig at avskjeden gikk inn på henne (1). Begge Ragnars skip forliste på veien til England, men mennene kom seg i land med sine våpen. Kongen som rådde over England på den tiden het Ella, og han hadde hørt om Ragnars ankomst, og bedt alle våpenføre menn om å klargjøre seg til kamp, men de skulle ikke drepe Ragnar, for han hadde sønner som aldri ville latt dem få fred. Da hærene møttes var Ragnar i klart mindretall. Han hadde heller ikke rustning, men hadde hjelm, var kledd i klærne som han hadde fått av Randalin, og hadde spydet som han hadde brukt da han drepte ormen for å få Þóra. Med disse tingene ble han den eneste på sin side som overlevde kampen, og ble tatt til fange av kong Ellas menn. Da han var tatt i fangenskap nektet han å snakke eller fortelle hvem han var, og Ella straffet ham med å kaste ham i en ormegård, hvor han satt svært lenge. Men ormene bet ikke på ham, før Ella ba dem ta av ham de ytterste klærne, og da var de på ham på alle kanter. Før han døde kvad han to vers, og sa deriblant: "ikke tenkte jeg ormer, enden min skulle være; ofte mannen møter, det han selv minst venter" (1). I det eldre skaldekvadet Krákumál fra 1100-tallet (8), finnes det en mye lengre tekst med 29 vers á 10 linjer. Det overenstemmer ikke med de to versene fra sagaen, og gir beskrivelser av mange flere hendelser og slag som antakelig har rot i tidligere beretninger om Ragnar, som nå er tapt. Det er skrevet i jeg-form, og handler om Ragnars livsminner som han kveder mens ormene river i ham, ønsket om å bli hentet av díser og bringes til Óðinns haller. Kvadet avsluttes med "læjandi skalk deyja" (med latter skal jeg dø).
➛ Ragnars sønner og kong Ella Ragnars lik ble fraktet bort, og kong Ella var svært bekymret for hvordan Ragnarssønnene ville motta dette. De var på sin side på vei hjem igjen etter sine store hærferder, og slet forøvrig med å finne mat på veien, fordi alt og alle rømte foran dem og tok med seg rikdommene sine på flukten. De kom seg helt hjem til Daneveldet før nyheten om deres fars død nådde dem. Da Ellas sendemenn kom frem og gav dem budskapet reagerte de alle svært kraftig. Björn holdt så fast i spydskaftet sitt at det kom merker etter hendene hans i det, og ristet det slik at det brakk i to deler. Hvítserkr, som hadde spilt tafl da nyheten kom, klemte så hardt i brikken sin av det rant blod fra neglene hans, og Sigurðr merket ikke at kniven han holdt på skar inn til beinet. Ívarr var for sin del mest opptatt av å spørre nøye om hva som hadde hendt, og var oppsvulmet av sinnet han holdt i brystet. Men han sørget dog for at budbringerne fikk reiste trygt tilbake igjen til Ella, og der fortalte de om brødrenes ulike reaksjoner. Basert på dette fortalte Ella sine menn at han fryktet mest for Ívarr. Hjemme i Daneveldet var Ívarr på sin side imot brødrenes ønsker om hevn, han ville heller la kong Ella gi bot for drapet på Ragnar. Han ville derfor heller ikke gi sin støtte eller sine skip til hevnferden som brødrene planla, med unntak av ett skip. De andre brødrene samlet likevel de mennene de kunne, og sammen reiste de til England. Ívarr var med, men ble ikke med i kampen, og det endte slik at brødrene hans måtte legge på flukt. Men Ívarr ville bli igjen hos kong Ella og se hvilket bot han ville gi ham. Brødrene skilte lag. Ívarr gjorde en avtale med kongen om at han skulle få et stykke land i England som kun var så stort som et okseskinn kunne dekke, og sverget da på at de ikke skulle strides deretter. Men på snedig vis, og ved å lage lange reimer av skinnets ulike deler, fikk han seg et svært område, og bygget der en stor og kjent borg som ble hetende Londonborgen. Han fikk seg mange venner i England, og gav både dem og kongen gode råd og bistand. Men det hele var en slu plan, og han kjøpte opp de største mennene i landet slik at de ikke ville bistå kong Ella samtidig som han sendte sine brødre bud om å komme med en så stor og uovervinnelig hær som de kunne oppdrive (kjent som "den store hedenske hæren"). Det ble et langt og hardt slag, men Ragnarsønnene seiret og kongen ble tatt til fange. Ívarr bestemte at det skulle ristes ørn på ryggens hans, og han led en svært vond død. Ívarr gikk så over til å styre England selv, mens brødrene overtok riket de eide sammen.
➛ Mot slutten for Ragnarsønnene Ragnarsønnene tok mange land med hærferd: England, Valland, Frakkland (Frankrike) og Lúmbardí (Langbardarland, Italia) (2). Hvítserkr, Björn og Sigurðr fordelte landene de styrte mellom seg (2), og etter dette holdt brødrene mindre sammen, og kriget hver for seg i ulike land (1). Førstnevnte styrte Reiðgotaland og Vindland. Siden ble han overmannet da han herjet i Austerveg, og da han fikk velge sin egen død lot han seg brenne levende. Björn járnsíða styrte Uppsala og hele Svíþjóð, og avlet en stor ætt. Sigurðr ormr í auga styrte blant annet Selund, Skáne, Líðandisness ok en stor del av Uppland (2). Av ham kom det også en stor ætt, og hans datter Ragnhild var mor til Harald Hårfagre, som samlet Norge til ett rike. Ívarr beinlaus styrte England til han døde fredelig, og etter hans ønske ble han hauglagt der hvor han fra graven kunne hindre dem som kom til landet å seire. Slik ble det, og han stanset herjinger der frem til Vilhjálmr bastarðr lot ham grave opp og lot liket brennes. Randalin levde til hun ble gammel. Da alle Ragnarsønnene var døde ble krigerne deres spredt øst og vest, men ingen av dem som hadde kjempet for dem hadde respekt for andre høvdinger. Det fortelles også om at noen menn som la til ved Munarvágr ved Kattegat etter sønnenes død, så en gammel og mosegrodd trefigur som var førti alen høy. Den fortalte dem at den var reist av Ragnarssønnene, som hadde kommet ridende på havets hester og blotet til ham da de skulle ut i led. ➛ Men hvor ble det av Lathgertha? I serien Vikings møter vi imidlertid en veldig viktig karakter, som ikke omtales i den islandske sagaen om Ragnar (1), nemlig skjoldmøen Ladgerd. Men ifølge den danske historien (3) er hun Ragnars første kone, fra før han møter Þóra, noe som skaper enn viss uoverenstemmelse mellom de to kildene (i Ragnars kvad i fornaldersaga var han kun 15 år da han møtte Þóra, og det er vanskelig å forestille seg at han var gift og hadde barn før den tid). Men fortellingen om Ladgerd er uansett svært sterk, og utgjør innledningen til historien. Det var da svenskekongen Frø hadde felt den norske kong Sivard, at Frø med tvang satte kvinnene fra den norske kongefamilien i et sjøgehus, for at de skulle misbrukes til offentlig ydmykelse. Sivard var Ragnar Loðbroks bestefar, og da Ragnar hørte om dette kom han til Norge for å hevne ham. Kvinnene, som enten var blitt misbrukt eller stod i fare for å bli det, slo seg sammen med Ragnars menn, kledde seg i hærklær og kjempet sammen med dem. En av disse kvinnene var skjoldmøen Ladgerd, og det blir beskrevet at hun hadde manns mot i brystet og kjempet i første rekke, med håret utslått over skuldrene. Etter at slaget var over og Ragnar hadde hevnet sin bestefar, innrømte han for sine menn at Ladgerd hadde reddet ham og var å takke for seieren.
Han fridde senere til henne, noe hun ikke likte, men hun sendte ham et løgnaktig svar og lot ham ha falske forhåpninger. Siden satte hun en glupsk hund og en bjørn i forstuen sin, for å beskytte kammeret sitt mot denne ivrige mannen. Da Ragnar kom til henne drepte han det ene dyret med et spyd og det andre dreide han om strupen på, og slik fikk han Ladgerds hånd i ekteskap. Sammen fikk de to døtre (navn ukjent) og en sønn Fridleif, og var sammen i tre gode år (ganske effektive, med andre ord). Men han trodde ikke at hans kone var til å stole på, ettersom hun tross alt hadde forsøkt å drepe ham da han kom på frierferd, og senere gikk han fra henne til fordel for Þóra (3). ➛ Ytterligere hendelser fra Danmarkskrønike Defra fortsetter historien først ganske likt som i den islandske sagaen omtalt ovenfor, med unntak av at lyngormen som Þóra fikk av sin far ikke kun var i entall, men de var flere, og de hadde overtatt området og blitt en plage for hele landet med sin pestsvangre pust. I denne versjonen hadde Ragnar fått sin fostermor til å lage ham en ullkappe og svært lodne skinnbukser, som beskyttet ham mot slangebittene og gjorde at Herruðr gav ham tilnavnet Lodbrok. En annen vesentlig forskjell er at han her sammen med Þóra fikk sønnene Radbard og Dunvat, og disse fikk brødrene Sivard, Björn, Agnarr og Ívarr, men det er usikkert om noen av disse tilskrives Áslaug slik de gjør i den islandske sagaen (1). Men da Ragnar kom tilbake til Daneveldet med sin da nye kone Þóra, møtte de imidlertid på problemer, for hans rike var overtatt av en mann ved navn Harald. Ragnar sendte bud til Norge hvor han bad om hjelp. Ladgerds kjærlighet til ham levde enda sterkt, og hun reiste med 120 skip for å redde ham, sammen med deres felles sønn og sin nye mann. I det store slaget som fulgte ble Sivard såret, og Ragnars menn mistet motet. Men ved hjelp av stort mot og en snedig manøver, klarte Ladgerd å seire over Haralds menn, som følgelig måtte følgelig gi tapt og flykte. Da hun kom hjem fra slaget drepte hun sin mann med et spyd som hun hadde skjult under sin kjortel, og tilegnet seg all hans makt og rikdom, for hun fant det bedre å ha herredømet uten en mann å dele det med (3).
Jeg vil ikke gå lengre inn i Saxo Grammaticus sin Danmarkskrønike (3,4), men det er en god del tilleggsinformasjon og flere uoverenstemmlser med Ragnars saga som kommer frem fra denne kilden, og det nevnes en kone ved navn Svanloga i tillegg til sønner ved navn Regnald og Ubbe. I tillegg til den kunstneriske friheten som en tv-produksjon kan ta, så kan det også se ut til at tv-serien Vikings velger å fokusere mer på alternative kilder fremfor å holde seg innenfor den spesifikke sagaen, og da er det ikke godt å si hvor historien tar veien - de mangfoldige kildene og informasjonen om Ragnar Loðbroks ætt fremstår som utømmelige, og blodlinjen går helt frem til oss som vandrer rundtom i gatene i dag. Men nå har jeg i hvert fall gitt en oversikt over selve Ragnars saga med relevante innskudd fra de nærmest relaterte kildene, og om ikke dette har skremt vettet av dere så er det bare å grave nesen ned i sagalitteraturen. Vår kulturarv har gitt oss stor rikdom og det finnes alltid mer å sette seg inn i... :-)
# Comments
Etter mange år har jeg nå flyttet mitt virtuelle hjem til et nytt domene, og blir å finne her på Valkyrja.com. :) I den forbindelse er det vel på sin plass med litt mimring! Jeg har lenge vært interessert i webdesign og html-koding, og begynte å studere det da jeg var rundt 15 år. Det var lenge før ordet blogg var å finne i ordboken, og fenomenet med personlige hjemmesider var vel ikke særlig utbredt det heller. Jeg hadde skrevet private dagbøker i flere år, og fant ut at jeg ville lage en slags åpen dagbok hvor jeg kunne dele bilder og opplevelser med venner og bekjente. Jeg startet opp med min første egenkodede side på et gratis .tk domene uten noen form for bloggplatform, før jeg etterhvert kjøpte domenet elvenchild.com - inspirert av oppstandelsen rundt LOTR-filmene som kom ut i den tiden. Designet var mørkerødt og en smule goth-inspirert. Teksten ble skrevet i en liten scrollboks der man kunne bla nedover, og bildene var vel max 200px brede pga. det som nå er nærmest antikvariske digitalkameraer, pc-skjermer og trege nettforbindelser med ISDN. Siden hadde en gjestebok, der det ble lagt igjen en del hyggelige og noen mindre hyggelige meldinger (og til tider grov hets fra jevnaldrende som ikke var særlig begeistret over konseptet). Jeg registrerte imidlertid ip-adresser og la inn en del sperrer, gjorde telefonnummeret mitt skjult og etterhvert roet det seg mer og mer ned. Etter flere år der kjøpte jeg nytt domene med mitt fulle navn, men valgte samtidig å beholde det gamle domenet pga. utbredte problemer med identitetstyveri og frykten for at noen av disse skulle kjøpe domenet (i og med at jeg hadde måttet bekrefte min identitet knyttet til dette domenet i forbindelse med å få fjernet falske profiler fra ulike amerikanske og russiske sider). Etter noen år på media og kommunikasjon på videregående skole ble designet ettehvert litt mer avansert, og jeg har vært inneom en rekke forskjellige, mer og mindre mindre vellykkede design... Når jeg ser tilbake på dem nå synes jeg det er rimelig pinlig, og at det er mye som ikke egner seg til å deles her i dag... :D Da bloggen for et par år siden fylte 10 år, kom jeg endelig på tanken om å begynne å vannmerke alle bildene mine, som også etterhvert ble av bedre bildekvalitet og størrelse, og lukket arkivene slik at de kun ble til eget innsyn. Jeg skjønner ikke alltid hvorfor jeg orket å fortsette etter å ha opplevd så mye problemer i forbindelse med det hele, men realiteten er at bloggingen er blitt en kjærkommen hobby som er god avkobling i en ellers så opptatt hverdag. :) Jeg liker godt å komme hjem, fyre i peisen og sette meg i sofakroken sammen med laptop'en og en stor kopp te for å skrive litt, og kikke innom andre blogger. Flere av menneskene jeg har vært i kontakt med i forbindelse med identitetstyveriet har vært av den oppfatningen at en bare bør gi seg, men jeg har et prinsipielt problem med en slik løsning. Jeg synes rett og slett ikke at det blir riktig å la være å gjøre noe en liker (og som er fullstendig lovlig) fordi andre kan bryte loven. Det blir litt som å si at du burde holde deg innendørs fordi det finnes lovbrytere der ute. Dessverre innebærer det å lage stygge vannmerker på alt slik at ingen gidder å ta seg bryet, men jeg vil da heller gjøre det enn å stenge hele nettsiden, og har ingen planer om å gi meg med det første. :) Etterhvert har jeg imidlertid begynt å føle behovet for å ha et alias igjen, og ikke ha fullt navn på nettsiden. Jakten på et nytt navn var relativt uproblematisk, siden jeg ofte har benyttet Valkyrja andre steder, som jo som tidligere nevnt er betydningen av fornavnet mitt ("vig" - norrønt for krig, strid, og "dís" - norrønt for åsynje, gudinne, søster, med andre ord en valkyrje). Navnet fungerer dessuten både på moderne norsk, islandsk og gammelt norrønt språk, og jeg kan ikke se at noe annet navn ville være mer riktig. Det eneste problemet var at domenet allerede var opptatt, men heldigvis ikke aktivt i bruk. Eier hadde kjøpt det på auksjon av en "domenehai" til en høy pris, men forhandlet seg ned til en brøkdel av den. Jeg måtte likevel grave litt dypere i lommen enn jeg i utgangspunktet hadde planlagt, for å få overta det. Men som min far sa en gang, "det er ikke lomme på likskjorten", så skitt la gå! Jeg er iallefall veldig fornøyd og tenker at jeg kan beholde det i all eve uten at det vil bli utdatert. Nå har jeg overført alle filene mine til den nye serveren og er klar for å fortsette eventyret på Valkyrja.com, og jeg håper virkelig at dere som er innom vil oppdatere bokmerket og fortsette å følge meg der :) Jeg har også (etter litt om og men, og med hjelp fra venner som måtte "unlike" siden i en periode) fått byttet navnet på bloggens facebook-side, og oppfordrer dem som ikke har gjort det om å gå inn å like den for å få oppdateringer om nye innlegg og slikt der. *blunk blunk* Jeg håper du vil følge meg videre her på mitt nye hjem!
# Comments
Denne uken fant metalfestivalen Blastfest sted i Bergen, og den regntunge og forblåste byen vår har vært gjestet av svartkledde metalfans fra fjernt og nært. Arrangøren ønsket å vise frem noe av den norske historien og kulturen, og dermed stilte vi i Bjørgvin-gjengen opp og hadde et lite mini viking- og middelaldermarked i nabolokalet på Verftet. Der stod kjekke folk og viste frem nålebinding, brikkevev og sverdkamp, spilte på trommer, sekkepiper og dreielire, solgte egenproduserte historiske produkter, flettet hår og pratet med gjestene.
Etter å ha lempet fra seg sverd og diverse andre våpenreplikaer kunne vikingene også entre konsertlokalene, og menge seg med de andre konsertgjengerne. Det er lett å la seg sjarmere av metalentusiaster, der de ved første øyekast kan fremstå som übermørke og farlige, men om man ser litt nærmere legger man gjerne merke til at de kan stå og nyte alkoholfritt, beskytte ørene med ørepropper og som BTs journalist skriver, være blant de snilleste konsertgjengerne en kan tenke seg. Men så er det vel allmennkjent at det bare er de aller mest intellektuelle og kloke sjelene som har god nok musikksmak til å like metal, folk og vikingrock, da. ;-) Der stod jeg iallefall, og nøt deilig musikk omringet av flotte folk med langt hår og øl i skjegget. Høydepunktet var selvsagt Wardruna, og jammen rant det en tåre nedover kinnet mitt da de startet opp. Vakker musikk med dybde og sjel, som gjorde godt for sinnet i en ellers så vanskelig og tung periode.
*Hever drikkehornet og krysser fingrene for at Blastfest er tilbake neste år!*
# Comments
(Trykk på bildene for å
komme til originalkilden)
# Comments
Da var vi hjemme igjen etter noen koselige dager i godt selskap. I helgen har vi nemlig besøkt en kjært vennepar som bor i en vakker fredfylt dal like utenfor byen. :-) Planen var egentlig å ha en vikinghelg med bålkos i skogen, bueskyting og blot, men det regnte og blåste så godt at vi endte opp med å bare holde oss inne i varmen, hvor vi blant annet spiste deilig cottage pie, bjørkerøkt kjøtt, sjokolade og tørket frukt, drakk mjød, så på BBC sine nye dokumentarer om vikingtiden og pratet til langt på natt. ^^
Nå er vi som sagt på plass hjemme igjen, og helgen er på hell. Sitter i stuen med ørten stearinlys og hører på vinden utenfor, med Harry Potter og nå Hobbiten på tv. Har som dere ser startet med et nytt lite prosjekt, og koser meg med småputling og hobbylering mens jeg drikker uforskammet store mengder med te...
Ha en fin søndagskveld alle der ute! # Comments
En sen kveld på vikingmarked for et par år siden, resiterte jeg et vers på gammelislandsk for min gode venn Philip, en vidunderlig omreisende musiker og historieforteller. :) Det førte på finurlig vis til at jeg ble kontaktet for noen uker siden med forespørsel fra et lite nederlandsk vikingmuseum, som ønsket et lydopptak av norrønt språk. Dette er språket som ble snakket i Norge og på Island rundt vikingtiden, etter at urnordisk ble delt opp i gammeløstnordisk og gammelvestnordisk. Det var gjerne geografien som gjorde at norsk etterhvert ble likere det østnordiske (dansk og svensk), mens avstanden fra islandsk etterhvert ble så stor de to språkene i dag er innbyrdes uforståelige som det så fint heter. Det islandske skriftspråket har imidlertid har endret seg relativt lite fra norrønt, språkpurismen og mostanden mot å ta inn låneord står sterkt og islendinger kan lese de gamle sagaene våre uten store vanskeligheter. Islandsk har bevart h'en i starten av ord slik som hringr, hrafn og hnefi mens en på norsk nå vil si ring, ravn og neve. Den kompliserte gramatikken er også godt bevart, for eksempel skal ikke adjektiver bare gradbøyes, bøyes etter antall og om de er sterke eller svake, i bestemt eller ubestemt form, men for alle tre kjønn og i fire kasus. På moderne norsk vil jeg imidlertid bruke den samme formen av et adjektiv enten det er snakk om en karlmann eller en kvennmann, og jeg vil skrive navnet mitt på samme måte enten det står her er Vigdís, om Vigdís, fra eller til Vigdís osv... Men selv om skriftspråket og gramatikken er vel bevart så skal det dog sies at vi vet mindre om den norrøne uttalen, og det antas at det er store forskjeller her. Moderne islandsk har blant annet noen nyere lydoverganger etter 1100-tallet, og mykere endelser på hannkjønnsord (selv om mange fortsatt vil hevde at en trenger et lommetørkle om en skal uttale enkelte av ordene). Ettersom jeg snakker og tenker på moderne islandsk og naturlig nok har moderne uttale, var det derfor med noe usikkerhet og flere slike forbehold at jeg bega meg ut på dette oppdraget - for ikke å snakke om at jeg som de fleste kjenner sterk motstand mot å høre min egen stemme på opptak. Men når jeg først har gjort det vil jeg gjerne dele det her også (selv om det er en viss fare for at jeg vil snu på hælen og ta den ned senere). Skitt, la gå! Verset er fra Völuspá, som er det første diktet i den Eldre Edda/Codex Regius. Det antas å ha blitt skapt i Norge eller på Island på slutten av 900 eller begynnelsen av 1000-tallet, og ble nedskrevet på Island på 1200-tallet. Det er en av de viktigste kildene vi har til norrøn mytologi, og tar form ved at Odin besøker en allvitende volve. Han betaler henne med gullringer og smykker, for å få høre hennes spådom om verdens skapelse og historie, fremtid og undergang, gjennom rundt 60 vers (her det er noe avvik mellom ulike funn). Verset jeg resiterer her er det samme verset som jeg skrev om her for et par uker siden, som beskriver valkyrjene. Valkyrjene var kvinnelige krigsdíser som red til kamp i full utrustning, for å velge hvem som skulle falle. De som falt i kamp ble brakt til Aasgard, hvor Frøya og Odin delte dem mellom seg, til Folkvangr og Valhall. I dag er det rundt 330'000 som har islandsk som morsmål, og det er inkludert rundt 15'000 islendinger som bor utenfor landet. Hva er ditt morsmål, og forstår du noe av teksten? # Comments
another new one till you have read an old one in between.” Med det var det på tide med det avsluttende innlegget fra fjorårets siste Irlands-tur. Vi hadde besøkt Trinity College to ganger tidligere, men vært så uheldige med datoene at biblioteket var stengt. Derfor var vi nødt til å få det med oss denne gangen. :-) De flotte majestetiske stenbygningene huser nemlig blant annet den vakre og historiske nasjonalskatten Kellsboken, som inneholder illuminerte manuskripter fra 7-800 tallet. Det var desverre ikke lov å fotografere den, men den er altså enestående vakker og hver eneste side er fylt med utsmykninger og detaljerte illustrasjoner farget med blekk laget av blant annet knuste eikenøtter, kvae, karbon og en rekke andre importerte substanser fra fjerne land, på kalveskinnspergament. Det er vanskelig å fatte hvordan det kan ha vært mulig å tegne de utrolige detaljene og mønstrene i sin tid uten moderne belysning og instrumenter, ettersom noen av illustrasjonene kun kan sees med forstørrelsesglass, og luper av tilfredsstillende styrke ikke eksisterte før flere hundre år etter at boken ble fullført. Det er jo åpenbart en kristen bok, men litt morsomt er det at det enorme arbeidet som er lagt ned i det dekorative aspektet ikke gjenspeiles i transkriberingen, ettersom de fire skriverne har vært noe slappe med dette, og utelatt bokstaver og hele ord, noen ganger gjentatt hele sider, oversatt ordet "sverd" med "glede" og gitt Jesus en ny slektning. Det gikk vel litt i surr. ^^ Etter å ha vandret gjennom selve museumsdelen av bygget kom vi frem til det som for min del var høydepunktet, nemlig selve hovedkammeret av bilblioteket. Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det med andre ord enn episk (et ord som blir mye misbrukt, men i enkelte sammenhenger er det virkelig på sin plass)!
Langs bokhyllene stod majestetiske byster av våre akademiske forfedre, elskede og forhatte, side om side. Torstein følte behovet for å gi en noe kald skulder til Newton, som er ansvarlig for en ikke helt ubetydelig porsjon frustrasjoner gjennom fjorårets semester.
Nå har jeg kanskje en entusiasme overfor gamle bøker som ligger noe over gjennomsnittet (noe som jeg tør å anta en høyt representert blant mine lesere), men det klødde virkelig i fingrene etter å få ta på, lukte og kikke i disse tjukke kildene til filosofi og viten som vi i dag bygger vår forskning og våre erfaringer på.
En tur innom Trinity College er med andre ord et must om du noengang skulle befinne deg i Dublin! # Comments
Da var det på tide å planlegge årets reiser i tid, tilbake til atter en sommer i vikingtiden fylt med venner, natur, bålrøyk og sene sommernetter... Nedenfor finner du en oversikt over årets markeder og festivaler, og jeg har i tillegg til Norge også tatt med noen av våre nærmeste naboer. :)
Jeg har som vanlig planer om å prioritere Bjørgvin og Gudvangen, men har også planer om Møystadssaga, Karmøy, Askøy, Fenring og hvem vet, kanskje noen flere. :) Nå gjelder det bare å planlegge feriedagene deretter, og la ideene for nye klær og utstyr til årets sesong strømme på... Skal du på noen viking- eller middelaldermarkeder i sommer?
(Egen link til dette innlegget: http://valkyrja.com/290114.html) # Comments
Strødd rundt omkring Irlands grønne landskap ligger en mangfoldige middelalderslott og borger, som er en fryd for øyet der de fortsatt står, mange hundre år etter sin storhetstid. :-)
Forrige gang vi var i Irland reiste vi helt nordover til Belfast og vestover til Cliffs of Moher, så denne gangen tok vi turen sørover, hvor vi besøkte Cashel, Blarney og Cork. :) De første bildene nedenfor er fra Cashel of the Kings eller Rock of Cashel, som var kongesete for kongene av Munster fra 400-tallet, før vikingene invaderte. Mesteparten av byggverkene som står i dag er fra tidlig middelalder og inkluderer blant annet et slott, et tårn og en katedral, det hele omgitt av en kraftig mur på toppen av berget.
Bildene som kommer nedenfor er fra Blarney Castle, et nydelig slott og festning opprinnelig bygget på 1200-tallet men ødelagt og gjenoppbygget på 1400-tallet. Slottet er slående vakkert og inneholder blant annet pikerom med vinduer og store hager. Men det er samtidig preget av et gufs fra fortiden, med sine fangehull, fallemmer og lange mørke underjordiske tuneller... Ved siden av slottet lå det dessuten en hage med giftige planter, som inneholdt alt fra mandrake til wolfsbane, plassert i bur for å hindre gjester i å berøre eller lukte på dem. På denne tiden av året var det imidlertid lite å se, men litt spennende var det likevel. ;)
På toppen av slottet ligger det en berømt sten (Blarney Stone) som ifølge legenden skal gi den som kysser den økt veltalenhet. Men det skal da ikke være for enkelt, stenen ble nemlig satt inn i slottsmuren i 1446, og vi måtte legge oss ned og lene oss bakover ned gjennom et hull på utsiden av slottet for å rekke bort til den. Så nå gjenstår det å se om vi blir mer elokvente i tiden fremover, hehe!
Slenger med et bilde fra turen til Cliffs of Moher til slutt. Ah, Irland! # Comments
I romjulen besøkte jeg selveste skolen over alle skoler, Hogwarts høyere skole for hekseri og trolldom. ^^ Der tilbrakte vi en hel dag blant storslåtte kulisser, vakker musikk og de mest utrolige detaljer, og det var ikke vanskelig å leve seg inn i denne magiske verden (det skal da sies at det ikke er noe jeg har særlig vanskelig for å gjøre fra før, men dog)... :-) Det finnes omreisende Harry Potter utstillinger hvor enkelte rekvisitter stilles ut, men jeg vil anbefale alle som befinner seg i nærheten av London å gjøre som oss og dra litt utenfor byen og besøke selve Warner Bros studioet, hvor filmene ble produserte gjennom et tiår, og hvor alle de originale kulissene, kostymene og rekvisittene hører hjemme. Der kunne vi vandre rundt omkring og blant annet besøkte professor Snapes klasserom for eliksirlære, Dubmledores kontor og Hagrids hytte, og jeg lot meg fortrylle av de nydelige omgivelsene. Det var rart å tenke på at hver eneste gjenstand jeg så var den faktiske originalen som ble brukt i filmene som jeg har sett hjemme gang på gang, og som fulgte meg gjennom ti år av livet mitt. Det kanskje mest oppsiktsvekkende var Storsalen, pyntet til jul (less is definitely not more!), og dekortert med juletrær hvor små flyvende hekser svevde i sirkler rundt tretoppene :-) Her stod også uniformene til de ulike skolehusene utstilt, sammen med klærne til de ulike professorene fremme ved langbordet i enden av rommet.
Bilder fra klasserommet til Severus Snape (og Horace Slughorn) i eliksirlære. Her var det mye fint å kikke på ja...
Gryffindors oppholdsrom. Legg merke til den fine lille sitteplassen i hjørnet ved siden av peisen!
Ulike klær fra filmene... Elsker den morsomme kjolen til Luna Lovegood fra middagsfesten til Slughorn! Og må innrømme at antrekket til Bellatrix Lestrange, Narcissa Malfoy og Voldemorts grønne kappe var nydelige, og jeg hadde ikke akkurat hatt noe imot å ha dem her i skapet mitt.
Andre detaljer og rekvisitter som de fleste Harry Potter entusiaster nok vil kjenne igjen.
Weasley-familiens hjem, med snodige oppfinnelser slik som strikkepinner som strikker av seg selv, kniver som kutter opp grønnsaker på egenhånd, for ikke å glemme den finfine oppvaskbørsten (vi har en tilsynelatende helt lik her hjemme - men i motsetning til Weasley's så insisterer min egen børste på at jeg må ta oppvasken selv).
Så til Dumblodores kontor! "....Sherbet Lemon" :D
Utenfor så vi den flyvende bilen, lilla trippeldekkeren the Knight Bus, banket på døren til Dursley-familien (heldigvis var det ingen som åpnet) og utforsket den flotte broen utenfor Hogwarts. Vi smakte også på butterbeer (både øl og smør er vel i utgangspunktet to av livets gleder hver for seg, men det klisset der var ikke helt min smak!).
Og sist men ikke minst, Diagon Alley! Handlegaten inkluderer flere titalls tusen produkter som ble laget til filmen (og den kan dessuten også sees i detalj på google streetview). Her skulle jeg gjerne ha handlet med meg både det ene og det andre...
Og handle fikk vi da i grunn også gjort, deriblant både bøker, en ny kopp (som jeg drikker varm toddy fra i skrivende stund), og godteri som vi fortærte på filmkveld nå i helgen. Sistnevnte ble en morsom affære, da Torstein fikk i seg en allsmaksbønne som smakte oppkast, haha, da hadde jeg allerede spist en del av dem og tilfeldigvis bare plukket ut de gode slik som eple og svart pepper, lykkelig uvitende om at det faktisk ikke var en spøk at de ulike smakene inkluderte ørevoks, såpe, gårdsskitt og meitemark etc. slik som beskrevet på pakken).
Og siden bar det tilbake til London og hotellet, for å nyte hotellets fasiliteter fullt ut (les: bestille room service og spise middag i sengen mens vi så den siste Harry Potter-filmen i 3D, med skoleskjerfene våre på selvsagt...) ^^ Ravenclaw for the win!!
# Comments |  
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
_av_August_Malmström.jpg)
